Det er derfor gruppen Kreta trenger vår hjelp konsentrerer seg om å hjelpe de som trenger vår hjelp mest, i nærområdet og direkte til de fattige. Bli med og støtt jobben vi gjer, ta gjerne kontakt på PM om det er noe du lurer på.
Asylinnvandring er nødhjelp uten fornuft og rettferdighet.
Det er ikke nok å stramme inn.
Det bør legges helt om.
ASYLSTRØMMEN LØNNER SEG.
For noen. Onsdag var investoren Alfred Ydstebø på
forsiden av Finansavisen. Han får 233 millioner av UDI for å huse 1000 asylsøkere i et år i et kontorbygg på Forus utenfor Stavanger. Gevinsten kan bli 100 millioner. Han smilte på bildet.
Det er ikke galt å tjene penger. Det er ikke galt av staten å gjøre avtaler med private aktører. Man kan stusse over UDIs betalingsvilje, og ønske et mer kritisk søkelys på «velferdsprofitørene». Men hever vi blikket over globusen, synker det moralske ubehaget inn: Disse 233 millionene kunne vært brukt til å hjelpe mange flere flyktninger i mye større nød.
UNHCR, FNs høykomissær for flyktninger, mangler 40 prosent av finansieringen, det største gapet på femten år, og må kutte på mat og medisiner i flyktningleirene. Det har vært kjent lenge. Norge gir store bidrag. Vi vil ha giverlandskonferanse, og Erna besøker Jordan og Libanon. Likevel handler det meste nå om en annen utfordring:
Å innlosjere nyankomne velferdsklienter i
overbelastede, overkjørte norske kommuner. Der frustrasjonen og bekymringen øker hos alle, unntatt asylbaronene. Krisen tvinger UDI ut på
frierferd overfor landets kapitalister: «Nye asylmottak er sikret drift og god inntjening i minst fire år fremover. Dette er en bransje i vekst hvor det er gode muligheter til å tjene penger.»
Trygve Hegnar kaller asylmottak for «den nye oljen». Eneste forskjell er at denne virksomheten tapper oljefondet i stedet for å fylle det.
ONSDAG VISTE DAGSREVYEN en
reportasje som også setter asylordningen i perspektiv. Afghanske gutter lever på bønner og tomatsaus i norske mottak for å spare penger. De har ikke flyktet fra Taliban. De er sendt til rike Vesten av foreldrene for å sende penger tilbake til storfamilien. Hvis disse barna har beskyttelsesbehov, er det mot sine egne foresatte. Men for investorer som vil «bistå det offentlige», er asylbarn enda bedre butikk enn de voksne.
I fjor utpekte det svenske Migrationsverket enslige flyktningbarn til
«den neste store milliardindustrien». Hittil i år har det kommet over 16000 til nabolandet. Private selskaper fakturerer 2000 kroner pr. barn pr. dag for å gi dem husrom. Sånt blir man rik av. En av de rikeste er
Jan Emanuel Johansson (41), tidligere riksdagsmedlem for Socialdemokraterna og «Robinson»-vinner på TV. Han poserer på Facebook med sine biler, båter og motorsykler. Deriblant en Lamborghini, Ferrari og Porsche.
DU KAN LEVE I LUKSUS på skattebetalernes regning, basert på elendigheten til barn fra fjerne land. Men den virkelige elendigheten befinner seg i leirene i Pakistan, som huser 2,5 millioner afghanere. Verdens største og eldste flyktningepopulasjon. Her har UNHCR dekket bare fjerdedelen av budsjettet. Det årlige beløpet FN bruker på alle disse menneskene, bruker Sverige på bare
300 flyktningbarn. Migrationsverket beregner kostnadene for denne yngste asylgruppen til 27 milliarder neste år og 34 milliarder i 2017. Med disse pengene kunne man fullfinansiert UNHCRs arbeid i flere belastede land.
DETTE ER IKKE allokering av ressurser. Det er humanitær galskap. Og Norge har langt på vei fulgt samme oppskrift: Vi hjelper der det koster mest. Vi hjelper de få, ikke de mange. Vi hjelper de som søker noe bedre, ikke de som trenger det mest. Og jo mer vi hjelper her, desto flere ønsker seg hit. Da blir det mindre igjen til å hjelpe de der ute, noe som skaper enda flere migranter. Politikken forsterker både push- og pull-faktorene. Og fungerer verken som nødhjelp eller utviklingshjelp. Vi når ikke de mest sårbare: små barn, kvinner, eldre, syke og skadde. I stedet tapper vi krigsherjede land for en elite de sårt trenger. Så hvorfor har vi valgt en så åpenbart ufornuftig og urettferdig hovedlinje?
FORDI VI VIL DET GODE. Det gode ble synonymt med å ta imot tusenvis av asylsøkere ved vår egen grense. Mengden kom ut av kontroll, og vi strammer desperat inn. Men de nye tiltakene pirker bare i overflaten av et dysfunksjonelt asylsystem. Etter dagens praksis har
millioner av mennesker rett til å bosette seg i Norge. Men asylordningen er til for de som er personlig forfulgt, ikke hele folkegrupper som vil unnslippe fattigdom, konflikter eller autoritære regimer. Dem blir det stadig flere av, og
befolkningsprognosene er skremmende. Antall afrikanere vil øke fra 1,2 til 4,4 milliarder fram til 2100. 40 prosent i fattige land sier de vil emigrere hvis de har muligheten. Gjør regnestykket selv.
SÅ KANSKJE ER DET bare begynnelsen når UDI bruker 325 millioner i måneden på akuttmottak og har planer for 100 000 nye mottaksplasser neste år. Hundre tusen! Disse finnes ikke, og det koster å trylle. Deretter kommer konstadene til helsehjelp, norskopplæring, boliger, kvalifiseringstiltak, familiegjenforening, trygd for de som ikke får arbeid.
Rike Norge har råd til det, sier flyktninglobbyen. Nordmenn spiser potetgull for 2 milliarder i året. Vi kan klare oss uten chips og ny flatskjerm i noen år!
«Det handler om humanitet.» Men selv den mest giverglade humanist kan bare bruke pengene én gang. Da bør de brukes der de har mest verdi og humanitær nytte. Men regjeringens «hjelp i nærområdene» ble i løpet av sommeren synonymt med egoisme, kynisme, gjerrighet og fremmedfrykt. Fordi FrP gjorde det til fanesak. Da måtte sentrum-venstresiden intensivere den omvendte form for hjertevarme og dugnadsånd. Plutselig hadde
Anne Holt og andre gode krefter omdefinert nærområdene til Råde og Tøyen.
MEN SUNN FORNUFT tilhører ikke noe parti. Sylo Taraku sto på listen til Arbeiderpartiet under kommunevalget i Drammen. Han har jobbet i NOAS og UDI, og er nå generalsekretær i
LIM-nettverket. Få andre kjenner asylfeltet bedre og nyter mer respekt som balansert røst i innvandringsdebatten.
Han ber oss legge mer vekt på nærhetsprinsippet og regionale beskyttelseprogrammer: «Ikke som i dag, der vi bruker milliarder på ressursterke menn i sin beste alder som kommer til Europa på egen hånd, samtidig som FN må kutte i matrasjoner til de mest nødlidne i flyktningleirene i nærområdene.»
En slik kursendring ville gjøre beskyttelsen mer tilgjengelig, forhindre båttragedier, avlaste asylordningen, frigjøre ressurser og fordele dem mer rettferdig. Sylos punchline burde rammes inn og henges på veggen til enhver ansvarlig statsråd: «Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.»
